Rettsstat og menneskerettigheter en innføring i vernet om individets sivile og politiske rettigheter etter den norske forfatning og etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon

Rettsstat og menneskerettigheter angår grunnleggende krav og begrensninger i forholdet mellom myndighetene og den enkelte. Grunnloven fastslår et utvalg, særlig av sivile og politiske rettigheter. De fleste av disse grunnlovsrettighetene står imidlertid uendret siden 1814. De siste tiår har Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950 (EMK) spilt en vel så betydningsfull rolle som grunnlag for å presisere, supplere og sågar korrigere norsk rett på en rekke felt, blant annet straffeprosess, forvaltningsrett og injurierett. Det har ikke bare sammenheng med konvensjonens mer omfattende rettighetskatalog, men også med den rettsutviklende virksomhet som skjer ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Grunnloven § 110 c pålegger statens myndigheter å "respektere og sikre" menneskerettighetene. Lovgiveren har fulgt opp forpliktelsen ved menneskerettsloven av 1999 som inkorporerer blant annet EMK, slik at rettighetene ved motstrid skal "gå foran bestemmelser i annen lovgivning". Og Høyesterett har slått fast at konvensjonsbestemmelsene skal anvendes med det innhold EMD legger i dem. Samlet sikrer dette at en aktiv nasjonal