Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati

Denne boka tar opp politiske konflikter i Norge gjennom et langt tidsspenn, fra det seine eneveldet til vår tids demokratiske utfordringer. De åtte kapitlene representerer punktnedslag i historiske faser som i særlig grad har vært preget av sosial og politisk mobilisering. Slik bidrar boka til å belyse en opposisjonell tradisjon. Historikere er blitt kritisert for å fokusere ensidig på avgrensede perioder og hendelser, og være for lite opptatt av å spore linjer på tvers av grenser i tid og rom. Forfatterne av denne boka skriver med bakgrunn i avgrensede studier, men alltid med ambisjon om å sette sine forskningstema inn i en videre kontekst. I Norge markerer Grunnloven av 1814 skiftet fra eneveldig styre til begynnende demokrati. 1700-tallets bondeopprør kan tolkes som uttrykk for allmuens avmakt, men også som handlingsrom med potensiale til å påvirke myndighetene. 1800-tallets bondeopposisjon viser mulighetene for å nå fram gjennom parlamentarisk opposisjon. Rundt 1850 ble de første forsøk på organisering av arbeidere kriminalisert - rundt 1950 dominerte Arbeiderpartiet norsk politikk. Dette er linjer som speiler et stadig mer utviklet demokrati. Det politiske systemet åpner i prinsippet for bred folkelig medvirkning. Men fortsatt blir demokratiet utfordret av opposisjon i ytringsformer som til tider vekker bekymring for stabiliteten i vår politiske kultur.