Meklerrollen ved mekling i domstolene

Mekling i domstolene er blitt stadig mer utbredt. Innføring av rettsmekling som prøveordning i 1997, og forsøk med en særskilt familiemeklingsordning ved enkelte norske domstoler på samme tid, ble startskuddet for en kulturendring i domstolene der det ble stadig mer aktuelt med mekling i stedet for dom. I 2004 ble det ved endring i barneloven innført en særskilt meklingsordning i barnefordelingssaker, og ved ikrafttredelsen av tvisteloven i 2008 ble rettsmekling lovfestet som en permanent ordning ved alle landets domstoler. Mekling er vesensforskjellig fra ordinær domstolsprosess. I mekling skal partene bli enige om løsningen på konflikten, mens mekleren skal hjelpe dem med prosessen. Siden meklingen ikke skal lede frem til en dom, gjelder ikke de samme prosessuelle reglene som for ordinær domstolsprosess. Det reiser seg derfor en rekke spørsmål om meklerens rolle. Bokens overordnede problemstilling er å avklare de rettslige rammene for meklers valg av virkemidler ved henholdsvis rettsmekling, ordinær mekling og familiemekling. Hvilke virkemidler har mekleren adgang til å benytte? I hvilken utstrekning har han adgang til å gi uttrykk for egne synspunkter? Kan mekleren i noen tilfeller ha plikt til vurderinger? Og hvilke hensyn taler for og imot en evaluerende meklerrolle? Svaret på disse spørsmålene beror til dels på om det er tale om mekling ved dommeren i saken, eller mekling ved en annen mekler, og det må derfor skilles mellom rettsmekling, ordinær mekling og familiemekling på en del punkter. Det finnes også andre rettslige rammer som styrer meklerrollen. I boken avklares rammene for meklerrollen ved de tre ulike meklingsordningene. Målgruppen for boken er advokater, dommere og andre som arbeider med eller har interesse for mekling og sivilprosess. Camilla Bernt er ansatt ved Universitetet i Bergen.