Lul

Hvordan forteller man en historie når virkeligheten er mer forvirret enn en selv? Dette er det sentrale spørsmålet i Lul, en roman som åpner med fortellerens egen innrømmelse av at han ikke mestrer kunsten å skape en ryddig historie med logisk rekkefølge og et klart klimaks. I stedet for en velordnet fortelling, får leseren et direkte innblikk i et sinn som forsøker å gi form til kaos.

Handlingen kretser rundt en navnløs jeg-person og hans forsøk på å forklare veien til et sted han kaller «Dumpen». Hva dette stedet er, forblir et åpent spørsmål, men det fungerer som et omdreiningspunkt for fortellerens tanker og minner. Settingen er like mye et indre landskap som et ytre, og fortellingen drives fremover av assosiative sprang og en kamp for å finne et språk som kan romme en oppstykket virkelighetsoppfatning.

Fortellerstemmen i boken er svært distinkt, preget av slang, selvskapte uttrykk og en direkte, nesten muntlig tone. Romanens fremdrift ligger mindre i en tradisjonell ytre handling og mer i selve den språklige utformingen. Det er fortellerens vedvarende strev med å organisere erfaringer og formidle dem som utgjør kjernen i teksten. Slik blir språket og fortellerakten i seg selv en sentral del av tematikken.

Lul er en kort og konsentrert roman av Axel Jensen som utfordrer konvensjonelle forventninger til hva en historie kan være. Med sitt eksperimentelle språk og sin fragmenterte struktur er dette en tekst som krever en oppmerksom leser. Boken vil appellere til dem som er nysgjerrige på litteratur der form og språklig utforskning står i sentrum, og som verdsetter en unik stemme høyere enn en lineær og forutsigbar handling.