Langobardenes historie

Paulus Diaconus ble født i en langobardisk adelsfamilie omkring år 720 e.Kr. Han fikk en god utdannelse og arbeidet både som sekretær ved det langobardiske hoffet i Pavia og Benevento og som lærer for kongsdatteren Adelperga. Senere møtte han Karl den store og kom til å spille en viktig rolle i den såkalte karolingiske renessanse. Han skrev flere lærde verker om historiske og religiøse emner hvorav Langobardenes historie er det mest kjente i dag. I voksen alder gikk han i kloster og døde som munk i det berømte klosteret Monte Cassino omkring år 800. Da Paulus Diaconus i annen halvdel av 700-tallet skrev Langobardenes historie, var det gått omtrent 200 år siden langobardene, «langskjeggene» fra nord, hadde trengt inn i Nord-Italia. I løpet av denne tiden hadde de bygget opp et rike som omfattet store deler av det nåværende Italia. Paulus var selv langobard og har i Langobardenes historie gitt sitt folk et verdig minnesmerke. Han forteller om geografi og klima, om landskaper, naturkatastrofer og jærtegn, om romersk og bysantinsk politikk. Mot denne bakgrunnen beretter han historien om denne siste stammen i de germanske folkevandringer, full av tapperhet, lidenskap og grusomhet. Hos Paulus finner vi middelalderkronikørens naivitet og dype fromhet forenet med omfattende lærdom og klar forståelse for det politiske spill. Verket er spesielt en viktig kilde til forholdet mellom langobardene og frankerne. Av disse grunnene er hans Langobardenes historie blitt et historisk hovedverk, som nå for første gang er oversatt til norsk.