Globus

"Når jeg er på jobb savner jeg jordkloden. Den eneste trøsten er at vi alltid er på vei tilbake til dit. På én måte fra det sekundet flyet skyves fra gaten. Alle rundt meg tror de er på vei til bryllupet til en fjern slektning i Denver, en filmfestival i Budapest eller for å hente et barn de har bestilt fra et barnehjem i Longhui, og at de på den måten er ute på sin egen, unike reise. Sannheten er at vi er på vei hjem, alle sammen. Og det er det beste med flyvningen". Hazel er i begynnelsen av tyveårene og arbeider som flyvertinne. Sammen med den strålende kollegaen Europa, som alltid er der til å veilede Hazel, jobber hun raskt og effektivt i den trange flykabinen. Hun annonserer og demonstrerer, koker kaffe og te, briefer ved nødutganger og forbereder kabinen til landing. Hun roer de redde passasjerene og serverer vin til de utålmodige, ønsker takk for turen og velkommen igjen ved en senere anledning. Arbeidet er fint. Det gir henne et sted å gjøre av hendene. Nede på landjorda er Hazels storesøster Cornelia gravid. Cornelia, som oppdro seg selv og Hazel da foreldrene gikk fra hverandre, skal bli mamma på ordentlig. Nå må Hazel bli voksen, mener hun. I lufta dukker minner fra en barndom opp. Den nigerianske faren var lystig og lett, men visste ikke hvordan man skylte håret uten å få vann i øynene. Moren vasket Hazels hår ømt og forsiktig, men forsvant siden inn i et mørke hun sjeldent kom ut fra. Storesøsteren lærte henne alt hun trengte for å navigere verden i en barnekropp. Men hva gjør det med en å bli oppdratt av et barn som bare er få år eldre enn seg selv? Og hva vil det egentlig si å være voksen? "Globus" er en roman om familie, avhengighet og tilhørighetens mange former - fortalt fra flere tusen fot over bakken.