Fullstendig isolasjon ved risiko for bevisforspillelse rettspolitiske vurderinger

Norsk bruk av isolasjon i varetekt har lenge vært omstridt. Norske myndigheter har vært gjenstand for vedvarende kritikk fra internasjonale menneskerettslige overvåkingsorganer. I denne boken, som er forfatterens doktoravhandling, drøftes utformingen av reglene om isolasjon i varetekt, herunder hvordan varetektsisolasjon forholder seg til menneskerettslige kilder. Avhandlingen inneholder omfattende drøftelser av bakgrunnen for dagens regler og gjeldende rett. Men hovedformålet er å legge til rette for at lovgiver kan treffe mer reflekterte valg når det gjelder reglene om isolasjon i varetekt, og det gis innspill til konkrete regelendringer. Isolasjon i varetekt er et tiltak mot risiko for bevisforspillelse. Et hovedtema er hvilke momenter som bør inngå i denne risikovurderingen, og hvordan loven best kan utformes for å styre dommerens risikovurdering. Avhandlingen drøfter betydningen av at dommerens avgjørelse ofte treffes på et magert beslutningsgrunnlag. Det pekes også på feilkilder kjent fra beslutningsteori, som tilsier at man ikke bør ha ubegrenset tillit til dommerskjønnet. Det er behov for at lovgiver i større grad treffer prinsipielle valg, heller enn å overlate avgjørelsene til et konkret dommerskjønn. I denne forbindelse drøftes hvilken betydning ulike menneskerettslige kilder bør ha for lovgivningen. Avhandlingen er ikke bare relevant for straffeprosess og menneskerettigheter. Fordi beslutninger ofte treffes på grunnlag av risikovurderinger, vil avhandlingens drøftelser av risiko kunne være relevant for en rekke juridiske felter. Også avhandlingens drøftelser av rettspolitisk metode har generell rekkevidde.