Fortellinger

Bjørnstjerne Bjørnson debuterte i 1857 med "Synnøve Solbakken" og skuespillet "Mellem slagene", fortellingen om Synnøve Solbakken og Torbjørn Grandliden ble også hans kunstneriske gjennombrudd. Den representerte en ny fortellerstil; knapp og fortettet i formen, muntlig i ordvalg og syntaks, dristig i bilder. De viktigste bondefortellingene foruten debutboken er "Arne" (1859) og "En glad gutt" (1860). Samtlige tre er med i det foreliggende utvalget. I tillegg kommer "Trond" og den stramt komponerte "Faderen", hvorav sist nevnte regnes for et av Bjørnsons mesterverk. Et par av fortellingene vil ganske sikkert være et nytt bekjentskap for mange av leserne. I "Jernbanen og kirkegården" er det en av bygdas ledende politikere som ønsker jernbane gjennom bygda - om den så skal måtte legges over kirkegården og forstyrre gravfreden til de døde. Den selvbiografiske "Et stygt barndomsminne" er en rystende skildring av en henrettelse Bjørnson måtte overvære som guttunge. Den viser én av grunnene til hans kamp mot rettsvesenet. Forhåndsomtale. 2000.