Orientalismen

Orientalismen er et av de mest innflytelsesrike sakprosaverkene fra siste halvdel av det 20. århundre. Selv om boken opprinnelig ble utgitt i 1978, er analysen av vestlige bilder av Midtøsten og den arabiske verden fortsatt høyst relevant. Verket griper direkte inn i samtidsdebatten om kultur, identitet og politikk ved å undersøke de historiske røttene til hvordan «Orienten» er blitt oppfattet i «Oksidenten» (Vesten).

Hovedspørsmålet i boken er hvordan den vestlige verden har konstruert sin kunnskap om og sine forestillinger om Orienten. Edward W. Said viser hvordan vestlige vitenskapsmenn, forfattere og filosofer systematisk har fremstilt mennesker fra arabiske land som fremmede, annerledes og ofte som mindre rasjonelle eller truende. Boken dokumenterer hvordan Vesten og Østen er blitt satt opp som motpoler, der Vesten representerer fornuft og opplysning, mens Østen blir forbundet med sanselighet, mystikk og stagnasjon.

Et uttalt formål med Orientalismen er å utfordre denne todelingen og stimulere til nye måter å tenke på forholdet mellom regionene. I stedet for å se kulturene som absolutte motsetninger, argumenterer forfatteren for at de har en lang og komplisert felles historie med utallige berøringspunkter og gjensidig påvirkning. Boken er dermed ikke bare en kritikk, men også en oppfordring til å se sammenhenger og overlappinger der man tidligere kun har sett forskjeller.

Siden utgivelsen har boken hatt fundamental betydning og blir ansett som en av grunntekstene innen postkoloniale studier. Den bidro til en endring i hvordan man tenker om kulturhistorie, og utfordret etablerte, vestlig-sentrerte historieskrivinger. Leseren sitter igjen med en dypere forståelse for hvordan stereotypier og forenklede bilder av «den andre» oppstår og opprettholdes, og et verktøy for å tenke kritisk om forholdet mellom makt, kunnskap og representasjon.