Maskeblomstfamilien

«Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror.» Dette sitatet fra omslaget setter en umiskjennelig mørk og illevarslende tone for Maskeblomstfamilien. Det signaliserer en roman som tar for seg hemmeligheter, det usagte og de alvorlige konsekvensene som kan oppstå når sannheten holdes skjult. Fortellingen beveger seg inn i et landskap preget av psykologisk dybde og tildekkede realiteter.

I sentrum av historien står en hovedperson som i anmeldelser er beskrevet som en skikkelse som «fremstår som noe helt for seg selv». Uten et klart handlingsreferat, er det tydelig at romanen bygger mye av sin kraft rundt denne ene, særegne karakteren. Bokens tittel kan også gi en pekepinn om temaer som identitet, de rollene vi spiller for hverandre, og de kompliserte dynamikkene som kan finnes innenfor en familie.

Leseopplevelsen er preget av en særegen, poetisk nerve, men også en ubehagelig og dyster undertone. I denne boken viser Lars Saabye Christensen en side av forfatterskapet som ble beskrevet som en «utfordrende fornyelse» med en «mørk dimensjon som lokker med dybder og gåter». Det er ikke en roman drevet av ytre spenning, men heller av en indre, psykologisk intensitet som skaper en konsentrert og til tider nådeløs fortelling.

Maskeblomstfamilien ble ved utgivelsen omtalt som et «nådeløst høydepunkt» i forfatterens produksjon. Boken er velegnet for den som setter pris på en litterær opplevelse der karakterstudier og atmosfære veier tyngre enn et raskt handlingsforløp. Dette fremstår som en av forfatterens mer kompakte og mørke fortellinger, en bok som ifølge kritikerne er «uhyggelig bra» og som blir værende hos leseren lenge etter at siste side er lest.