Jeg ler i Forden

I Jeg ler i Forden møter vi en familie fortalt gjennom øynene til et barn. Hverdagene har en fast rytme: Om morgenen følger mor barnet til skolen, og om kvelden går hun på Bingo. Da er det far som henter i sin Ford etter å ha jobbet overtid. Bilturen hjem er et ritual, et lukket rom der barnet sitter i passasjersetet og observerer sin far og verden utenfor bilvinduet.

Handlingen utspiller seg i stor grad inne i bilen, og samtalene og stemningene der driver fortellingen fremover. Faren, som kan styre Forden uten å holde i rattet, uttrykker sin frustrasjon over moren. Hun ønsker seg en bil for å fylle den tomme garasjen, men ifølge faren mangler hun både sertifikat og penger. Spenningen mellom foreldrene fyller kupeen, filtrert gjennom barnets konkrete og undrende observasjoner.

Fortellingen er preget av en særegen stil, fortalt fra barnets umiddelbare ståsted. Språket er enkelt og har en gjentakende rytme som speiler de faste mønstrene i familiens liv. Gjennom denne stemmen får de voksnes kompliserte virkelighet og usagte konflikter et direkte, men samtidig naivt preg. Det er en historie som først og fremst lever i språket og i de små, betydningsfulle detaljene.

Janicke Evelids roman er en kort og konsentrert fortelling som dveler ved øyeblikkene i en familie preget av rutiner og underliggende spenninger. Boken vil passe for lesere som verdsetter litteratur der fortellerstemmen og den språklige stilen er det sentrale elementet, fremfor en handling med stor ytre dramatikk. Det er en fortelling om hvordan et barn registrerer og bearbeider de voksnes verden fra passasjersetet.