Fellesskap i krig og fred

I Fellesskap i krig og fred forteller Einar Gerhardsen sin personlige historie fra andre verdenskrig og de første årene med gjenoppbygging. Boken er en fortsettelse av erindringsboken Unge år, og her dekkes perioden fra 1940 frem til den umiddelbare etterkrigstiden. Som en av Norges mest sentrale politikere gir forfatteren et unikt innblikk i en av de mest dramatiske periodene i landets historie, basert på egne opplevelser og refleksjoner.

Gerhardsen skildrer sin vei fra kampene i 1940, der han fulgte kongen og regjeringen, til arbeidet i den illegale motstandsbevegelsen. Fortellingen gir et direkte innblikk i konsekvensene av dette arbeidet: arrestasjonen, de gjentatte forhørene og mishandlingen på Victoria Terrasse. Han deler også sine minner fra fangenskapet i konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Grini, hvor han så medfanger miste livet, men hvor også planleggingen av et nytt, fritt Norge fant sted.

Gjennom hele beretningen løper en sterk tro på menneskeverd og en dyp respekt for medmennesker, enten han møtte dem som fangevoktere eller politiske motstandere. Boken belyser hvordan krigsårene, tross sin brutalitet, også frembrakte sterke bånd, uselviskhet og en vilje til å ofre seg for fellesskapet. Dette perspektivet, som forener mennesket og politikeren, er kjernen i fremstillingen av krigsårenes harde virkelighet.

Fortellingen slutter ikke ved frigjøringen i 1945. Da fikk Gerhardsen ansvaret for å lede det første store løftet for å gjenreise landet. Skildringen av overgangen fra okkupasjon til fred gir en forståelse for hvordan erfaringene fra krigen formet det politiske arbeidet som lå foran. Boken er dermed et vitnesbyrd om hvordan et samfunn reiser seg etter en krise, fortalt av en som selv sto midt i begivenhetene.