Faen ta skjebnen

Hazel er 16 år, og kommer aldri til å bli frisk igjen. Det har hun visst siden den dagen hun fikk kreftdiagnosen. I tre år har legene behandlet henne. I tre år har hun levd med dødsdommen. Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom. Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen er stor for at de dør unge. Kreft er noe dritt. Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg, så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Dette er en roman om liv og død. Om hvor morsomt, spennende og tragisk livet er. Dette er en fortelling om de store spørsmålene i livet. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en fortelling om å være ung og likevel stå med den ene foten i graven. Om å tro at man aldri kommer til å bli overrasket igjen. Og om å få sitt siste ønske oppfylt. Fortelling for ungdomstrinnet.